Det er kanskje ikke så mange nå for tiden som opplever å høre et veggur tikke seg framover, og høre klangen hver gang langeviseren passerer hel og halv. Jeg har alltid forbundet denne lyden med noe tidløst og trygt. Det hang alltid et veggur i en bestemorsstue, så også i min familie. Bestemor både på fars- og morssiden hadde latt et slikt ur få hedersplassen, godt synlig og hørbar i heimen. Tikk, takk, tikk, takk. Akkurat som lyden av rennende vann eller hav som bryter. Eller vår egen puls. Tegn på liv. Hvile og ro.
Til jul fikk jeg en, på mange måter, overraskende gave fra to av mine sønner. En gammeldags LP-plate. Artist: Johnny Cash fra albumet “American IV: The man comes around”. Ettersom platespilleren min fremdeles sto koblet opp mot stereoanlegget mitt, var det med spenning og nesten andakt at jeg pakket ut og la LP-platen på plass på tallerkenen. Varme toner fløt mot meg i en ro som var slående. Reflekterte tekster fra en Johhny Cash som nærmet seg slutten av sitt eget liv, passet liksom så fint inn.
Det var mest bekvemt å bli sittende i sofaen å lytte, uten rastløs skipping fra spor til spor som jeg har fått for vane å gjøre i den digitale verden. Mer tungvint liksom å skifte spor på gamle måten. Det var da det slo meg hvor beroligende det var i seg selv, bare å la tiden flyte i ett med noen toner som fikk gjøre seg ferdige uten forstyrrende inngrepen. Den analoge puls. Rein terapi i en rastløs verden. Bare få være, uten å gjøre. Jeg tror faktisk det var dette de hadde i tankene, guttene mine, å la meg få en slik erfaring på nytt. Tusen takk skal dere ha!
